Serenad er bygget på Gräddö Båtvärv utenfor Stockholm i vinteren 1938/1939. Hun er tegnet av dansken Knud H Reimers og ble bygget for Dr E B salen. Hennes første navn var Nelasbe, E.B Salen baklengs. Mens hun var i Stockholm ble hun hyppig brukt som startbåt ved regattaer for SSS. Svenska Segel Selskapet, svenskenes KNS. Hun er bygget i mahogni og teak. 48 fot lang og 3,55 meter bred, hun stikker 1,2 meter. Hun veier 12 tonn og gjør i dag 14 knop.
Nelasbe ble omtalt av det svenske bladet Seilas allerede før hun var ferdig bygget, hun ble da beskrevet som en moderne motorbåt, en av de første med negativt spring. Linjer med negativt spring er gjenkjennende for Reimers konstruksjoner. Hun ble videre avbildet i juni 1939 og ble da referert til som en kandidat til årets skjønnhetspris. Nelasbe ble brukt i en reklame for Buda diesel i USA samt i en reklame for Avesta, med bilde av byssa hvor hun fremdeles har Avesta sitt rustfrie pantry.
Da Nils Järte kjøpte båten i 1952, var den originale motoren gåen og han satte inn en Grey Marine. Han døpte da om båten til Serenad grunnet hennes «sjungande ljud». Og siden da har hun hett Serenad. Motoren og giret som ble satt inni 1952 var overskuddsmateriell etter krigen og giret som ble satt inn da står fremdeles i båten. Giret veier 250 kg og tar 14 liter olje. Det er et mekanisk twin disc gir. Kort fortalt gir det oss muligheten til å skifte fra forover til revers meget hurtig og med ganske mye krefter om det er nødvendig. Dette er gir gode manøvreringsegenskaper og Serenad virkelig danser hvis man vet hva man driver med.
LKAB kjøpte Serenad i 1955 og brukte henne som representasjonsbåt i Narvik. Det ble i den forbindelse tatt om bord et service med LKAB logo på, som fremdeles er om bord i båten og i bruk. I 1963, i Harstad, ble det nok en gang satt inn ny motor, en Caterpillar D333, 180 hk – dette var en dyr innvestering. Til sammenligning kostet motoren, med installasjon, like mye som tre nye Volvo amason eller to rekkehus på Bestum på det tidspunktet (en Volvo amason kostet i 1962 22.200,- og et rekkehus på Bestum kostet 33.000,-). Den motoren står fremdeles i båten og ved dette motorbyttet ble som nevnt det mekaniske twin disc giret beholdt. I perioden Serenad lå i Narvik ble hun passet godt på, hun hadde fast skipper, og det var bare direksjonen med gjester som fikk komme om bord. Ryktene skal ha det til at skipperen gråt da Serenad gikk fra Narvik i 1979.
I 1979 ble Serenad kjøpt av Familien Hay i Fredrikstad, der var hun til ca 1981. Hay var for øvrig revisoren til LKAB. Hay og konen besøkte oss om bord i Serenad under trebåtfestivalen i fjor og hadde da med en gammel livbøye han hadde klart å oppdrive. Denne sto det Serenad og Narvik på – han mente båtens eier skulle ha denne og overleverte denne til oss da, sammen med noe stoff som sofaen i salongen en gang var trukket i. Serenad har en gang hatt en lettbåt på taket, denne har en tidligere eier tatt av før båten ble solgt videre, og den er etter hva vi vet fremdeles i Narvik. Hay har gjort flere forsøk på å få tak i denne uten hell.
Så til en tristere periode i Serenad sin historie. Det var noen fra Porsgrunn som skulle bli hennes neste eiere, de drev en restaurant som het «To Måker» i Porsgrunn. De ville benytte henne til charter. Dette fikk de ikke til og Serenad ble dessverre liggende med lite stell i 3-4 år før hun igjen ble solgt videre. Hun bar preg av lite stell og både de neste eierne og nåværende eier har lagt ned mye arbeid og utallige arbeidstimer for å rydde opp i det. Båtens daviter ble for øvrig montert av båten under Porsgrunnsoppholdet og skal angivelig blitt brukt til dekorasjon inne på restauranten «To Måker».
Åge Skogen, Åge Frisak og Rune Johansen kjøpte båten i 1984 og de gjorde en bra jobb med henne. De hadde henne frem til vi kjøpte henne. Da kjøpte vi henne av Åge og Anne Lise Skogen.
Den 9 august 1990, fem dager etter at pappa så bilde av Serenad for første gang, var det en spent familie på fem som fløy over til Bergen for å se på båten. Mamma, pappa, storebrødrene mine og meg. Hun sto til forventingene og vi hadde funnet drømmebåten. Hun ble hentet hjem til Oslo 14 dager senere og hennes nye hjemmehavn ble Maritim Båtforening i Bestumkilen. Jeg har i ettertid blitt fortalt at jeg gråt da vi byttet båt fra skøyta Nabjara til Serenad, men det kan jeg ikke fatte noe av i dag.
Siste helgen i august 1990, nede i salongen på Serenad, ble CMB «født». Det var tre stykker med et ønske om å starte et miljø for klassiske motorbåter. Treseilerene har som kjent KTK (Klassisk Treseiler Klubb), stiftet samme år av en liten gruppe eiere av klassiske treseilbåter etter initiativ fra Peter Ennals. De tre som satt nede i magen til Serenad denne kvelden var Hans Habbestad som eier Amigo, Knut Erik Eikenes som eide Sessan II, og min far. Knut Erik Eikenes er dessverre ikke med oss lenger, han tapte kampen mot kreften som 45 åring. Ironisk nok lever ikke Sessan lenger heller, bygningen hun sto vinterlagret i tok fyr og hun brant opp. Trist, men litt fint også. CMB lever videre i hans ånd.
Faren min har eid Serenad i 27 år nå, og Serenad har deltatt på Risør trebåtfestival alle årene vi har hatt henne. Jeg, som er «yngstematros», har vært med hver gang. Alle i familien er veldig glad i båten og det har blitt mange fine minner om bord i Serenad. En perfekt barndom spør du meg. Jeg har alltid visst stor interesse for båten og båtlivet og min far har alltid latt meg slippe til. Det setter jeg stor pris på, og jeg fikk låne båten alene allerede som 16 åring. Veldig ofte er det jeg som overtar roret når jeg kommer om bord og min far som ordner med fendere og tauverk, samt hopper i land. Når jeg nå først har muligheten vil jeg oppfordre alle kvinner til å ta roret! Ikke bare fordi likestilling er minst like viktig på sjøen, men også fordi det er viktig av sikkerhetsmessige årsaker. Dersom det skulle skje noe uforutsett om bord er det viktig at kvinnene vet hva man skal gjøre. Det kan redde liv!
Det er ikke første trebåten min far har, det har gått i en del i skøyter og treseilere opp igjennom, men 1980 ble starten på motorkrysserlivet. Da kom han hjem med Amigo, men konemor var ikke klar for å bytte bort skøyta og den lekegrinden dekket utgjør når man har små barn. Så glatte dekk og smale dollbord måtte vente – men i 1990 dukket et bilde av Serenad opp og min far visste at dette var hans neste båt – og sånn ble det, heldigvis! De fleste årene har sommerferiene vært ned og opp sørlandskysten, med garnsetting, lystring etter krabber, grilling på land og alt som hører til. Det har også vært noen år der vi har dratt nedover svenskekysten, og ett år var vi over til Læsø og Sæby i Danmark. Vi trebåtfolk holder ofte sammen. I så å si alle år har vi om bord i Serenad feriert sammen med blant annet mannskapet på Amigo. Amigo eies av onkelen min Hans Habbestad (og tante Anita da), han og pappa er eneggede tvillinger.
De er genetisk opptatt av gamle ting, (gamle biler, gamle hus og gamle båter). Hans har tre døtre som også har vært mye med på båten og vi har hatt mye glede av hverandre. Pappa og Hans har bursdag sent i juli og vi prøver så godt det lar seg gjøre å samles hvert år for å feire dem. Da gjerne på en holme ute i skjærgården! Fin oppladning til trebåtfestivalen.
Det blir jo en del timer med pussing og lakking i løpet av et år, men det er absolutt verdt det når båtsesongen endelig er der igjen og vi nok en gang kan gli utover fjorden. Amigo og Serenad ligger ved siden av hverandre både på land og på vann i Bestumkilen.
Det blir mange pussetimer sammen for familiene Habbestad, og selv om pappa for vår del gjør mesteparten av jobben, prøver vi å bidra det vi kan. Og vi har lært mye om det å ha trebåt oppigjennom årene. Serenad er snart 80 år, hun er nesten 100% original fremdeles, vi tar oss av henne så godt vi kan. En drøm er jo å beholde henne i familien i generasjoner. Hun ble bygget inn i denne verden før vi kom til og vi håper å kunne ta godt vare på henne slik at hun etterlever oss og kan seile videre som den kulturarven hun er.