Jeg begynte å bygge min Drake i 1978 i Oslo da jeg var 19 år gammel. Jeg har alltid likt linjene til Johan Anker’s Drake, men jeg hadde ikke råd til å kjøpe en, så hvorfor ikke bygge en? Kan da ikke være så vanskelig?

Jeg begynte med en liten tegning jeg fant i en bok på det lokale biblioteket, bygde et skur i  mine foreldres hage og satte ut loftingen på gulvet.  Jeg besøkte hyppig Norsk Sjøfarts museum hvor «Diva», en danskbygd Drake er utstilt. Jeg fikk senere tak i et sett med tegninger fra International Yacht Racing Union i London.

Skroget er karvel bygget i afrikansk mahogni på laminerte askespant og eik kjølplank.  Dekket er laget av kryssfiner av bjerk og teak på Oregon bjelker.

Etter et år i lagring på grunn av ingeniørstudier, utvidet jeg garasjen og fortsatte byggingen. Skroget var planket og spant ble laget.

Som student var det dårlig med penger, så jeg satte inn en annonse i Aftenposten hvor jeg ba om brukt utstyr, seil osv. for en Drake. Jeg fikk et par svar, ett om en kjøl og en mast som var til overs fra et Sankthansbål på en slipp på en av øyene i  Oslofjorden, og ett fra en eldre kar som sa han hadde et par ting i båthuset sitt. Det viste seg å være Thor Thorvaldsen, 2 ganger OL-gullvinner i Drake klassen (1948 og 1952). Thorvaldsen ga meg noen av reservedelene han hadde til sin Drake «Pan 2» fra Melbourne-OL i 1956. Kjølen og masten (fra en båt laget på 40-tallet) ble dratt av øya med en lekter. Jeg klarte også å få tak i et sett med brukte seil til båten.

Båten ble endelig ferdig i 1983 og ble flittig brukt i løpet av hver korte norske sommer og satt på land under de lange vintrene.

Fordi Drake klassen var død i Norge på 80-tallet, ble båten aldri utstedt med klassesertifikat, så jeg installerte en 7 hk 2-takts bensin innenbordsmotor (Vire 7) for å lette håndteringen i havn og ved cruising.  Jeg deltok i lokale regattaer i Bundefjorden Seilforening og Ferder Seilasen hvert år frem til 1994, da min australske kone ville tilbake til hjemlandet.  Draken ble lastet inn i en 40 fots container og sendt til Australia. Den ble satt på baksiden av skuret vårt , hvor den satt under en presenning de neste 20 årene!

Jeg jobbet som ingeniør i Oslo før vi flyttet, men startet et båtbyggeri sammen med min svigerfar på Gullkysten. Vi designet og bygde Kingfisher Cruisers, 50–60-fots flybridge motorkryssere for de neste 20 årene.

Da min sønn Christian startet som læregutt i båtbygger faget i 2014, bestemte jeg meg for å fixe opp båten. På tide med litt skikkelig båtbygging igjen.

Båten ble flyttet til verkstedet vårt og hun ble fullstendig restaurert i løpet av de neste 2 årene.

Skroget ble skåret og limt på nytt, kjølplank og gulvbord ble demontert og limt på nytt med epoxy. Motoren ble  restaurert, og  skrog og dekk  ble  lakkert igjen med Owatrol Dekksolje, slik den opprinnelig ble behandlet. Hun ble sjøsatt igjen i slutten av 2015.

I 2017 satte vi «Fiin Gammel» på en spesialbygget henger of kjørte 2500km ned til The Wooden Boat Festival i Hobart, Tasmania. Det var stor stas med norsk flagg og Linje Aquavit.

På grunn av mye sol og høy UV lys her i Queensland, er det meget vanskelig å holde båten i den stand den fortener. Den Australske kysten er heller ikke egnet for seiling med slik båt.

Jeg har derfor på nytt lastet «Fiin Gammel» i en container of hun er nå på vei tilbake til Oslo. Det gir meg derfor en god grunn til å tilbringe 3 til 4 måneder hver sommer på norkekysten.

Fiin Gammel af Oslo vil derfor bli som en Linje Aquavit, hun har passert equator to ganger.