skjermbilde-2021-12-03-kl.-23.21.47

JOHN ANDERSEN – båtbyggeren som vil redde prammen

FOTO OG TEKS: RUNE NYLYN LARSEN: MAGASIN FOR RISØR TREBÅTFESTIVAL 2019

Prammen har alltid hatt en lav status blant sjøfolk og allerede på 1800-tallet ble den omtalt som den ”simpleste og styggeste av alle våre farkoster”. Holdningene har i liten grad endret seg, og båttypen som før var svært utbredt på Sør- og Østlandet står nå i fare for å forsvinne.

Vi treffer John på det tradisjonsrike båtbyggeriet til K. Christensen på Hammeråker, innerst i Sørfjorden. Her har det vært båt- byggervirksomhet siden 1875, og mange av landets mest kjente trebåter er bygget nettop her. I båthuset er det fortsatt båtbygger- aktivitet, og målt i antall nybygg må det være et av de mest aktive i landet. Men båtene er ikke så store som før, nå er det prammen som rår grunnen på Hammeråker.

PRAMBYGGERKURS

John hadde vært båtbygger i nesten 30 år da han fattet interesse for den unnselige og utskjelte prammen, en båttype som ingen båtbyggere ville ta i.

Jeg kan ikke si det var kjærlighet med første blikk, men jeg synes litt synd på prammen som falt i skyggen av vestlandske og nord- norske tradisjonsbåter. Jeg har alltid vært historieinteressert og så at prammen som før var å finne i hver en bukt på Sør- og Østlandet nå var i ferd med å bli borte, og med det også kunsten i hvordan de ble bygd. Så jeg begynte å dokumentere prammen og lette i kildemateriale, så inviterte jeg til prambyggerkurs her på Hammeråker. Siden har det gått slag i slag.

I båthuset står det sju prammer i ulike stadier, noen er nesten ferdige, mens andre mangler fortsatt en del før de kan sjøsettes. John er i gang med sitt åttende år med pramkurs hvor deltakerne begynner på høsten og kan sjøsette sin egen pram til sommeren. I løpet av disse årene har det blitt bygget over femti nye prammer på Hammeråker, og prammen er igjen med på å prege bybildet i Risør havn.

Prammen er enkel å bygge, så alle klarer å bygge en pram med litt veiledning. Prammen har ikke kjøl eller stevn, men er tverr i begge ender med speil, så med litt trening er den rask å bygge. Kursdeltagerne møtes en gang i uka for å bygge prammen, og det er alltid god stemning i bua hvor vi hjelper hverandre. Vi har hatt prambyggere i alle aldere, og selv om de fleste kommer fra distriktet har vi også deltakere som kommer fra Oslo en dag i uka.

UFORTJENT RYKTE

Det lukter av nyhøvla bord og tjære, og personlig finner jeg båtene i bua både smekre og vakre, så hvorfor har prammen fått sitt dårlige rykte?

Det er nok flere grunner til det. Det at den er så enkel å bygge gjorde at de ikke ble bygget av båtbyggere, men ofte som en att- åtnæring på gårdene i distriktet. Håndverket og materialene var ikke alltid av god kvalitet, og prisen var lav, sa da ble det tidens ”bruk og kast-produkt”. Jeg kan selv huske fra min barndom på Hvasser at vi til St. Hans pleide å sette opp tre prammer mot hverandre til bål. Prammen ble bygget i så stort antall at folk ikke brydde seg med å ta vare på dem. Jeg intervjuet en prambygger fra Drangedal som kunne fortelle at han og faren bygde en pram hver fra sola stod opp til sola gikk ned. Til sammen bygde de over 3000 prammer. Nå var dette innlandsprammer riktignok som har en form som er ekstra rask å bygge, men likevel litt av en prestasjon. Jeg har også lest om skippere som har nektet å la seg ro av en pram da det var under deres verdighet. Det at det nesten bare var kvinner og barn som brukte prammen bidro nok heller ikke til økt status. Det er få som snakker om prammens gode sider; den er billig, lett å reparere og lett å ro, med andre ord svært egnet til bruk i smult farvann. Prammen endret seg også etter kundens ønske, men det er ikke alltid kunden vet best. Prammen ble for meg øde- lagt da østlendingene krevde stødige, høyborda prammer beregnet for påhengsmotor. Vi kalte de for badegjestprammer, og de representerer den siste krampetrekningen for prammen før plasten tok helt over.

 

 

Prammene er klinkbygde, det vil si at bordene er lagt utenpå hverandre og holdes sammen av kobberklink. Dette er en svært gammel teknikk som også ble brukt av vikingene for over tusen år siden, og klinkbåttradisjonen er nå nominert til Unescos liste over immateriell kulturarv.

John har i mange år nærmest vært alene om kjempe for prammen, men så har han fått drahjelp fra Risør Trebåtfestival som har holdt prambyggerkurs under festivalen i 2019 og 2021.

Det er svært gledelig at vi nå er flere som står sammen om prammen, og de har vært inspirerende å lede pramkurset under festivalene.

Etter kurset har prammene bli tatt vare på av Øster Riisøer Kystlag og selskapet Risør By. De er tilgjengelig for utlån på Randvik  til turister og gjester. Prammene blir administrert og markedsført gjennom Risør By slik at så mange som mulig kan få oppleve Risørs vakre skjærgård.

Her kan du se video fra prambyggerkurs i 2021

 

 

Program

Om festivalen

Siste Artikler