Åpningstale Torger Reve

Risør- kultur og forretning

Arrangørene av årets Trebåtfestival har vært dristige i valg av åpningstaler.  De har valgt en person som ikke er fra Risør, men som har røtter i Rogaland, som har vokst opp i Farsund, og som nå bor i Bærum, etter mange år i Bergen. Det siste har imidlertid gitt meg betydelig regnværskompetanse, og det kunne virkelig trenges her i dag.

Min eneste tilknytning til Risør er at jeg har hytte her og betaler kommunale avgifter og eiendomsskatt til Risør.  Det verste er nok at jeg fortsatt har plastbåt, og den er ikke en gang laget i Arendal.  Da vi kom her for en del år siden med min velbrukte Hansvik 18 fot, så sa han i båtbutikken i Risør: «Dere skal vel ikke ha den båten i Risør?»

Dessuten bruker jeg norsk flagg og ikke Risørflagget på båten. Jeg føler meg ikke kvalifisert til å bruke Risørflagget enda.  Risørflagget henger like høyt som det norske splittflagget gjør i Oslo, og da må man være medlem av Den Kongelige Norske Seilforening og ha båtplass i Frognerkilen. Østebøneset kvalifiserer definitivt ikke til hverken splittflagg eller Risørflagg.

Jeg har i mange år stått i en vennskapelig krangel om hva som var beste stedet på Sørlandet: Risør eller Farsund? Min gode venn og tidligere nabo og kollega, Victor Norman, er, som dere vet, notorisk Risørpatriot og kalte meg som kom vestenfor Lindesnes for vestlending.  Jeg kalte han som ikke en gang hadde skarre R-en for østlending. Men etter at vi flyttet til Oslo for en del år siden, måtte jeg kapitulere: Det ble Risør for meg også! Risør er best! Hvilke andre steder kan en dra rett inn i Perleporten for å bade?

Risør er en underlig liten by for oss som kommer utenfra.  Den har en deilig hvit arkitektur, men noen få brutale arkitektoniske unntak i et mislykket forsøk på å være moderne.  For meg er ikke akkurat Holmen noen maritim perle, selv om de har både kraner, båtbutikk og fiskemottak. Jeg venter spent på utbyggingen som skal fornye Holmen og Risør.

For det er det maritime som har vært med på å forme Risør.  Det var skipsfarten som har preget byen i historiske tider, og Risør hadde hva jeg normalt omtaler som en komplett maritim klynge, med sjøfolk, redere, båtbyggerier, utstyrsleverandører, skipsmeglere, spradebasser, Sjømannsmisjonsforening og Shanty-kor. De siste har vi allerede hørt her i dag.

Farsund hadde bare kapteiner og skipsredere og en del sjøfolk, og så gikk det raskt nedover rangstigen med kjøpmenn, lærere, helsearbeidere og innflyttere.  Selv sto jeg nederst på rangstigen som innflyttet jærbu. Det var før vi fikk industriarbeidere fra Nord Norge og innvandrere fra Somalia.

Den eneste veien ut av uføret var å ta høyere utdanning, noe både Victor Norman og jeg benyttet oss rikelig av.  Jeg hadde forresten min faglige veileder og mentor fra Risør, professor Johan Arndt, som dessverre døde altfor ung. Han var en internasjonal faglig kapasitet innenfor markedsføring med doktorgrad fra Harvard.

Risør er en by i skjæringspunktet mellom Kultur og Forretning. Byen er bygget på to fundamenter: Tre og Båter.

Hva er da mer naturlig enn å feire Trebåtfestivalen som forener de to viktigste byelementene i Risør.  Til sammen er det kultur på sitt beste.

Eikeskogene på Agder skapte en blomstrende treindustri med stor eksport til Nederland, Tyskland og England.  Samtidig ble kvalitetstømmeret brukt som materialer til å bygge seilskuter, og til å bygge slike klenodier av noen trebåter som vi ser i Risør her i dag.

Problemet var at tømmeret i Indre Agder tok slutt, og snart var også seilskutetiden over.  Det var da Arendal gikk konkurs, og de har ikke helt kommet seg enda. Tilbake i Risør er bare den Hvite Flekken og noen flotte skipperhus som minner oss på fordums rikdom.  Folk fra Risør ble ikke kapitaleiere slik vi finner det i Tønsberg og Sandefjord, og hvor folk stort sett i dag lever av arv.  Her i Risør tok sjøfolkene jobber i Nordsjøen, og brukte fritiden til å vedlikeholde trehusene sine. Dermed holdt også skatteinntektene seg oppe.

Samtidig var det også en viss utstyrsindustri til offshorevirksomhet her, som nå er inne i omstillingsprosesser slik som resten av offshoreindustrien er. De maritime produktene fra IMS er kjent langt utover landets grenser.

Hva kan en ellers leve av i Risør? Handel, Kultur og Fritid. Hvilke andre byer har en skoforretning med et håndskrevet skilt i vinduet med et mobilnummer som en kan ringe hvis en skulle trenge sko utenom åpningstiden? Det er det som kalles kundeorientering. Selv trenger jeg sjelden sko utenom åpningstiden, men det er sikkert de som har «gått av seg skoene», også i Risør.

Hvilke andre byer på Risørs størrelse har en Kammermusikkfest av virkelig internasjonal klasse?  Hvilke andre steder i verden flyr en et konsertflygel ut til Stangholmen for å kunne ha utendørs klaverkonsert i maritime omgivelser?   Hvilke gode tider for lokale pianostemmere og lokale blomsterbukettprodusenter.

Om sommeren er det alltid fest i Risør – enten med kammermusikk i Risørs gamle barokkirke fra 1647 (med det sakrale navnet – Hellig Ånd Kirken) – eller med nylakkerte trebåter og tilreisende gjøglere på Trebåtfestivalen.  Musikkrepertoiret er litt annerledes, men bevares – det er kultur begge steder.  Og de vet å ta seg betalt i Risør, både for et kilo ferske reker (hvis de i det hele tatt har reker den dagen), for en Arendalspils, eller for et dagspass til Trebåtfestivalen.

Det er her en kommer til essensen av det Risør står for: Kombinasjonen av Kultur og Forretning.  I Risør går Børs og Katedral hånd i hånd, slik det gjør i de store byene ute i verden. For hvordan skal en ellers få en liten hvit sørlandsby til å blomstre?

Da blir det feil å flytte byen ut i skogen og utvikle Brokelandsheia. Det viktigste er ikke å selge billig, slik de gjør på Brokelandsheia. Det viktigste er å selge dyrt, slik de gjør i Risør. Og gjøre det på en slik måte at kundene er så fornøyde at de kommer igjen hvert eneste år.

«Best og dyrast», sier de på Jæren. Her har sørlendingene kanskje noe å lære av rogalendingene.  Kanskje Risørfolk allerede er en slags Sørlands-jærbuer? Med stort entreprenørskap og god sans for penger!

Hva skal Norge og Risør leve av etter oljen, er et populært og til dels misforstått spørsmål som ofte stilles. Vi skal leve av kunnskap og kremmerskap og hverandres arbeid.

Jeg vil fremheve tre nøkler til næringsmessig fremgang for en by som Risør:

  1. Beholde de flinke ungdommene
  2. Tiltrekke de beste kunnskapsarbeiderne
  3. Bosette de rike pensjonistene

Ungdommene er her for å skape liv.  Kunnskapsarbeiderne er her for å skape næringsliv. Pensjonistene er her for å skape kjøpekraft.

Da må vi sørge for at det skjer noe i Risør også om vinteren, når fiolinistene og trebåtentusiastene har dratt tilbake til hovedstaden. Det er fint med gode skobutikker og dyre fiskemottak, men det er nødvendig at vi får frem flere nye bedrifter hvor ungdommen, kunnskapsarbeiderne og pensjonistene kan arbeide. Kanskje ikke pensjonistene akkurat, men det er viktig at de har høy nok kjøpekraft til å kunne bruke skobutikkene og fiskemottaket og restuarantene.  I dag er pensjonistene frivillige under Kammermusikkfesten, mens ungdommen ser jut til å foretrekke å arbeide frivillig under Trebåtfestivalen. Men det er dessverre altfor få tilbud for pensjonistene og ungdommen om vinteren. Risør må bli en helårsby!

Dersom politikerne skjøtter Risørs særpreg, har byen en strålende fremtid. Det krever riktignok litt innsats fra de som bor her, og at de klarer å utnytte de forretningsmuligheter som foreligger, samtidig som de hele tiden skaper nye. Det er det siste jeg omtaler som entreprenørskap – Se de nye mulighetene og skape ny forretning.

La meg minne om hva de sa til oss i Mandal da vi spurte om vi kunne få leie en båt mens vi var der på ferie for noen år siden: «Nei, det er det så mange som spørre etter, så det kan me ikkje ha».   Eller som bakeren med de mest populære brødene i byen sa han sluttet å bake sine bestselgere en sommer midt i turistsesongen: «Me kan ikkje ha det rennet heile sommeren».

Jeg tror på en renessanse for de virkelig unike Sørlandsbyene.

Jeg har fremhevet Kultur og Kremmerskap, og kombinasjonen av disse. Jeg har pekt på betydningen av Ungdom, Kunnskapsarbeidere og Velstående pensjonister.

Risør vil klare seg godt i årene som kommer. Det forutsetter en snarlig E18 løsning både til Arendal og til Larvik. Legg forholdene til rette for det nye næringslivet.  Få tak i de unge og de gløggeste hodene, og gjør Risør til en by hvor både de eldre og sommergjestene trives og kan bruke kjøpekraften sin. Jeg lover å komme igjen til neste år.

Da erklærer jeg Risør Trebåtfestival 2017 for åpnet.

Program

Om festivalen

Siste Artikler